DET ER LOV Å SI NEI.

Jeg kikket gjennom arkivet av innlegg her på bloggen og fikk øye på et gammelt utkast som aldri ble publisert. Det er et innlegg som ble skrevet for snart ett år siden, i en periode hvor jeg hadde vært ganske langt nede pga. brudd med ekskjæresten som jeg taklet på en ekstremt dårlig måte. Nå kan jeg si at jeg er på et mye bedre sted - heldigvis - for det å føle seg så sliten og tom unner jeg ingen! Så jeg publiserer vel egentlig dette innlegget for at andre kanskje kan kjenne seg igjen og få en øyeåpner, og dermed takle slike utfordringer på en bedre måte enn det jeg gjorde. Jeg har i hvert fall lært at det hjelper ikke å skyve de vonde og ubehagelige følelsene unna, du må gå gjennom det før eller siden uansett - og jo før, jo bedre!


 

Jeg er sliten. Fysisk og psykisk sliten.

I det siste har det skjedd en del endringer i livet mitt. Det har resultert i mye forvirring, bekymring, tenking og omstilling. Jeg har hele tiden tenkt at jeg skal være sterk, klistre på et smil og fortsette med hverdagen som før. At jo mer jeg gjør, jo mer jeg er på farten - jo mindre tid vil jeg ha til å være lei meg, bekymre meg og faktisk prossessere de følelsene jeg sitter med.

Og det funket i begynnelsen. Jeg tok alle ekstravaktene jeg kunne få tak i på jobb og jeg holdt meg opptatt med skolearbeid når jeg fikk litt tid til overs. Jeg «hadde ikke tid» til å være sosial, noe jeg i etterkant skjønner var fordi jeg rett og slett ikke hadde emosjonelt overskudd til det.

Til slutt ble det ikke så lett lenger. Det ble vanskeligere å stå opp om morgenen og alt ble et tiltak. Jeg kunne sitte og tenke «nå skal jeg reise meg opp og så skal jeg gjøre ditt og gjøre datt», men jeg ble bare sittende og stirre i veggen. Jeg måtte omtrent manne meg opp for å reise meg og ta en dusj. Jeg følte meg tom invendig. Tom for energi, tom for følelser. Jeg gikk på autopilot.

Konsentrasjonen ble dårligere - jeg slet både med skolearbeid og forelesninger (de få forelesningene jeg faktisk dro på). Jeg mistet både matlyst og matglede, og når jeg først var sulten så hadde jeg egentlig bare lyst på usunn mat. Jeg gikk ned i vekt og merket at hårstrå begynte å ryke. Jeg ble tung i kroppen og alt gikk liksom litt saktere. Jeg var ofte kvalm og svimmel. Trøtt og sliten, uansett hvor mye eller lite jeg sov. Jeg fikk humørsvigninger og en veldig kort lunte (sorry mamma). Jeg kunne begynne å gråte av ingenting. Jeg kunne være helt kjørt etter en dag på jobb, og måtte bare rett i seng med en tv-serie for å koble av. Jeg fikk intens hodepine og spenningssmerter i kjeven, og disse smertene ble bare mer intense og mer langvarige etter hvert som jeg fortsatte. Fortsatte å ignorere alle disse varselsignalene som kroppen sendte meg.

Motivasjonen var ikke tilstede for noe som helst. Alt bygde seg opp som et gedigent tårn, og man klarer ikke lenger å se hvordan man skal komme seg ut av det. Det føles bare håpløst. Man går liksom bare og venter på at ting skal roe seg. Men når man først får ro, så vet man ikke hvordan man skal forholde seg til det. Når jeg endelig fikk en fridag, så kjedet jeg meg. Jeg ble rastløs og stresset, for jeg følte jeg måtte gjøre noe. Et eller annet for å føle meg flink, og føle at dagen hadde en mening.


For det er det som er litt skummelt. Jeg følte meg så veldig flink når jeg jobbet og sto på. Etter to år uten å jobbe noe særlig ved siden av studiene (i motsetning til de fleste jeg kjenner), følte jeg endelig at nå var jeg blitt like flink. Jeg fikk en slags tilfredsstillelse av å se kalenderen min fylle seg opp med jobbvakter.

Jeg har alltid vært så opptatt av å være flink pike. Flink-pike-syndromet. Gjøre det så bra som mulig på skolen, få alle til å like meg (med en ekstrem frykt for å bli baksnakket), gjøre en god innsats på jobb, bidra med noe ekstra, skille meg ut, være med på ting (man må for all del ikke risikere å gå glipp av noe), gjøre nok fine ting for de jeg bryr meg om... Bekymre meg for tusen ting som egentlig bare er idiotisk å gå og bekymre seg over. Det har vært en del av meg så lenge jeg kan huske.

Jeg har nå lært at det er forskjell på hva mennesker takler. Selv om sidemannen takler masse jobb i tillegg til fulltidsstudie, betyr ikke det at jeg takler det like godt. Det er noe med det å lære å faktisk koble av når man har fri. Å kunne klare å slappe av og skru av jobb-moduset når man kommer hjem. 

Jeg har funnet ut at jeg sliter med å si nei. Jeg synes faktisk det er ubehagelig. Som ekstrahjelp vil man gjerne være flink og si ja til alle vaktene man blir tilbudt. Man vil jo være til hjelp, og man vil gjøre et godt inntrykk. Man vil ikke skuffe. Ekstrahjelp høres jo ut som en så liten og puslete stilling, men når man i tillegg har nok av andre ting å gjøre, blir det plutselig en del.

I går googlet jeg «utbrent + symptomer» og bare brast ut i gråt når jeg så alle punktene som stemte overens med hvordan jeg føler meg. Jeg ble faktisk litt redd. Jeg følte ikke at jeg hadde grunn til å være utbrent, for jeg synes ikke jeg gjør så mye mer enn alle andre. Men det handler om hvordan man individuelt takler påkjenningene. Jeg har et hode som veldig ofte jobber i mot meg, og det har jeg forstått nå. Tankegangen må endres og stresshåndteringen må definitivt jobbes med.

Jeg aner egentlig ikke hvorfor jeg skriver det her, men kanskje det er noen der ute som kjenner seg igjen. Det er viktig å lytte til kroppen før det går for langt. Jeg er glad jeg merket det før det ble enda verre. Man må huske på at det er lov å si nei. Det er lov å lytte til kroppen sin og gjøre det som er best for seg selv. Ikke sammenlign deg selv med alle andre, vi er alle bygd forskjellige - både psykisk og fysisk. Ikke tenk på hva alle andre synes og mener om deg. Dette er ditt liv.



6 kommentarer

julieeannaa.blogg.no

29.07.2015 kl.17:07

fin blogg! håper dagen har vært super bra. Kanskje du vil ta en tur innom min blogg også?

ha fortsatt en strålende sommer:)

Karoline B

29.07.2015 kl.19:48

Det var en fint innlegg Stine <3 Trist at du har hatt det sånn, men godt at du har det bedre nå :) Tror det er mange som har følt det litt sånn, inkludert meg, så er veldig fint at du deler det og snakker åpent om det, for det er noe som ikke bør skjules som ofte blir gjort desverre.. Har lyst til å se deg snart <3

Kroppens Drivstoff

30.07.2015 kl.10:03

julieeannaa.blogg.no: Tusen takk i like måte! :)

Kroppens Drivstoff

30.07.2015 kl.10:06

Karoline B: Takk fineste du <3 Ja, jeg tok faktisk meg selv i å tenke litt sånn "uff, burde jeg publisere det her, tenk om fremtidige arbeidsgivere leser det og tror jeg er svak og ikke tåler å jobbe omtrent?" men jeg tenkte heller at det er bedre å være helt ærlig og dele både gode og dårlige sider av seg selv - og nå har jeg jo lært meg å takle sånne ting bedre, nettopp pga. at det skjedde :-) Ja, jeg har lyst til å se deg og! Du er alltid hjertelig velkommen hvis du har lyst til å oppleve Sandefjord en helg f.eks. :D

Line

06.08.2015 kl.21:56

Hei Stine!

Jeg kikker innom bloggen din fra tid til annen (superfine tips!!), men dette innlegget har visst gått meg hus forbi. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du beskriver, jeg har ikke kommet like langt som deg i prosessen på vei "tilbake", men jeg har skjønt så mye av det samme som deg og det er så innmari deilig. Jeg er glad du har det bedre nå! Stå på videre! Klem fra meg <3

Kroppens Drivstoff

07.08.2015 kl.12:49

Line: Åå, tusen takk for fin kommentar Line <3 Kjipt å høre at du også har opplevd sånt, sannsynligvis heftigere enn meg også, men godt å høre at du er på bedringens vei! Ønsker deg alt godt videre, keep your head up og stå på videre du også! :)

Skriv en ny kommentar



Denne bloggen drives og skrives av ernæringsrådgiveren Stine Helene Lihovd som er 26 år, bor i Sandefjord og har et brennende engasjement for ernæring, helse, mat og trening.

Hun driver også firmaet Kroppens Drivstoff, med mål om å bedre folks fysiske og psykiske helse. Se mer på www.kroppensdrivstoff.no

Trykk her for å legge meg til som venn!

E-post:
kroppensdrivstoff@hotmail.com

Facebook:
facebook.com/kroppensdrivstoff

Instagram:
@kroppensdrivstoff



Twitter:
@krpensdrivstoff



KATEGORIER

ARKIV

SISTE INNLEGG

DESIGN

  • Albiss.blogg.no
  • hits