LIVSSTILSENDRINGEN - MIN REISE

Jeg husker faktisk ikke helt hva jeg veide på mitt tyngste. Men jeg mener å huske at vekta hvertfall viste 17-18 kg. mer enn i dag, på et tidspunkt. 

Aldri kommer jeg til å glemme hvor elendig jeg følte meg. Selvtilliten var så på bånn at selv om jeg hadde en kjæreste som fortalte meg hvor fin jeg var så ville jeg ikke selv tro på det. Jeg var bare så ukomfortabel i min egen kropp. Jeg hadde lyst til å snu det, legge om kostholdet og trene mer, men det var liksom så mye lettere å bare fortsette i samme spor. Det er nok mange grunner til at det ble sånn, men det hele koker vel ned til at jeg ikke hadde det særlig bra med meg selv. Og dette tror jeg er grunnen til overvekt hos mange - det at man trøster seg med mat. For mat med mye raske karbohydrater og sukker gir oss faktisk en trøst, det setter i gang ulike mekanismer og signalstoffer som faktisk gjør at vi føler oss bedre. Men den gleden er kortvarig, den forsvinner omtrent akkurat i det sekundet du når bunnen av godteposen.

Jeg flyttet til Oslo høsten 2012 og startet på en bachelor i ernæring ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Jeg leste opp og ned om kosthold - anbefalinger, vitaminer og mineraler - allikevel kunne jeg stikke innom butikken og kjøpe meg en stor sjokoladeplate nesten hver dag, sukkeravhengig som jeg var. Jeg følte meg som en hykler. Hvordan skulle jeg kunne gi kostholdsråd og være troverdig når jeg holdt på sånn? På denne tiden var jeg skikkelig ulykkelig og det var det egentlig bare min daværende kjæreste som visste om. Til alle andre klistret jeg på et smil og latet som ingenting.

Til slutt fikk jeg vel bare nok, rundt sommeren 2013. Jeg husker hva som var «redningen» min. Det var storebroren min som tipset meg om boken «Matrevolusjonen» av Andreas Eenfeldt. Det ble for meg en slags åpenbaring og jeg tenkte at nå skulle jeg gå all in, nå hadde jeg ingenting å tape. Så jeg la om til lavkarbo, nokså streng lavkarbo til å begynne med. Ganske snart begynte spennende ting å skje. Sakte men sikkert forsvant én og én kilo, klærne begynte å sitte løsere og energien kom snikende på. Det verste av alt var at jeg aldri hadde spist meg så mett før, men allikevel gikk jeg ned i vekt. Jeg kunne holde meg mett fra frokost i 8-tiden og helt til jeg kom hjem fra skolen rundt kl. 15. Aldri hadde jeg opplevd lignende. Psyken ble bedre, jeg var mer glad og positiv, hodepinen og magetrøbbelet ble så og si borte, og fordøyelsen var mer regelmessig og «på stell» enn noensinne. Blodsukkeret var stabilt og jeg opplevde ikke lenger blodsukkerfall som jeg ofte opplevde før - med akutt sult, kaldsvette og skjelvinger. Plutselig kom jeg inn i den svarte hullete jeansen fra H&M, som jeg hadde spart på i flere år i håp om at den en dag skulle passe. Jeg husker fortsatt en morgen etter frokost da jeg tok meg selv i å sitte å trippe med beina for jeg var så gira på å komme meg ut for å løpe trapper. JEG, gira på trappeløping?! Trening hadde alltid vært et ork for meg, men nå satt jeg og kunne nesten ikke vente på å få opp pulsen og kjenne svetteperlene i panna. Lavkarbo var faktisk redningen min.

Nå høres jeg ut som en skikkelig fanatiker her, og dette er ikke en oppfordring til alle om å legge om til streng lavkarbo - men jeg vil bare fortelle min historie og min erfaring. Selv om jeg opplevde positive effekter av å legge om til lavkarbo, så er det ikke sikkert du vil oppleve det samme. Jeg er en sterk tilhenger av individuell tilpasset kost. Jeg tror ikke at vi alle reagerer identisk på ulike matvarer. Jeg tror ikke det er én bestemt kostholdsretning som vi alle bør følge. Jeg tror vi er skapt forskjellig og at vi alle må finne vår egen vei. I dag følger jeg ikke lenger streng lavkarbo (streng lavkarbo fungerte mer som en kickstarter for meg), men jeg har tatt med meg mange av prinsippene fra lavkarbo inn i mitt nåværende kosthold. Jeg fokuserer på blodsukkervennlig mat, så u-prosessert og hjemmelaget som mulig - med selvsagte rom for utskeielser her og der! Jeg har funnet min balanse - som gjenspeiles i et stabilt tall på vekta, en frisk kropp med lite sykdom og et nokså jevnt energinivå fra dag til dag.

Nå i ettertid er jeg faktisk glad for at jeg har veid litt ekstra og gått gjennom hele den livsstilsendring-prosessen. Det gjør at jeg har en respekt for overvektige og deres utfordringer, og at jeg kanskje ser de i et annet lys enn mange andre. Jeg forstår kanskje litt mer av de bakenforliggende årsakene som har resultert i overvekten. Der noen ser en person som tilsynelatende virker lat og som sikkert bare propper i seg usunn mat dagen lang, kan jeg se en person som kanskje sliter på innsiden og har opplevd noe vondt som de fortsatt bearbeider.

En ting som gjør meg trist er når folk tror at det å gå ned i vekt må være et blodslit, med ekstremt kaloriunderskudd og nærmest sulting! Du ser for eksempel The Biggest Loser på TV der de trener i timevis hver dag, så hardt at noen av de kaster opp. Det trenger ikke være sånn. I mine øyne bør det faktisk ikke være sånn heller, med mindre du skal bli toppidrettsutøver. Det hele kan faktisk være nokså smertefritt og nesten gå litt av seg selv. Det krever selvfølgelig motivasjon, villjestyrke og varige endringer, men det er i mange tilfeller enklere enn man skulle tro. Og det er derfor jeg ønsker å hjelpe via ernæringsrådgivning. 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Denne bloggen drives og skrives av ernæringsrådgiveren Stine Helene Lihovd som er 26 år, bor i Sandefjord og har et brennende engasjement for ernæring, helse, mat og trening.

Hun driver også firmaet Kroppens Drivstoff, med mål om å bedre folks fysiske og psykiske helse. Se mer på www.kroppensdrivstoff.no

Trykk her for å legge meg til som venn!

E-post:
kroppensdrivstoff@hotmail.com

Facebook:
facebook.com/kroppensdrivstoff

Instagram:
@kroppensdrivstoff



Twitter:
@krpensdrivstoff



KATEGORIER

ARKIV

SISTE INNLEGG

DESIGN

  • Albiss.blogg.no
  • hits