ÉN SOMMER BLE TIL 3 OG 1/2 ÅR



Det var sommeren 2013 og jeg sto uten sommerjobb. Jeg husker mamma sa det til meg. «Hva med sommerjobb på sykehjemmet da?» Hun jobber nemlig som geriatrisk sykepleier på samme sted, et sykehjem for demente.

Jeg hadde egentlig aldri vurdert det, men da jeg ble stående uten andre alternativer så måtte jeg jo bare forsøke. Jeg pratet med sjefen hennes og fikk lov til å jobbe der hele sommeren. Lite visste jeg at det skulle gå 3 og ½ år og at jeg fortsatt jobbet på samme sted.

Aldri har jeg hatt en jobb hvor jeg trives like godt. Kollegaene, beboerne, pårørende - det er så mange fine mennesker man er omringet av! Jeg har lært så mye om mennesker siden jeg begynte der i 2013, og jeg har lært mye om meg selv. Ikke minst har jeg blitt bedre rustet til å takle at et familiemedlem også er blitt rammet av demens og har flyttet til et sykehjem.

Mange på min alder sier de aldri kunne hatt en sånn jobb. «Jeg hadde blitt så trist jeg, jeg hadde ikke takla det». For å si det sånn, du blir ikke særlig trist av å hjelpe andre. For det er den følelsen jeg har hver dag jeg går fra jobb. «I dag har jeg hjulpet mennesker med å få en bedre og enklere hverdag». Da snakker vi meningsfylt arbeid. Det er den følelsen når jeg får et smil og en klapp på skuldra fra beboerne. Når jeg får en god klem og et kompliment av dem. Når jeg plutselig får kontakt og et klart øyeblikk med de som er veldig demente og lite kontaktbare. Når jeg holder en bekymret beboer i hånda og han/hun klemmer varsomt til, som å si «takk for at du er her» uten å bruke ord. Når pårørende står med tårer i øynene og skryter av hvor imponerte de er av oss pleiere og den jobben vi gjør. Når jeg er litt sliten og kanskje har en dårlig dag, og en beboer får meg til å le. 

Mange tror kanskje hverdagen består av å tørke rumper. Lite vet de at en sånn jobb består av så sinnsykt mye mer enn bare det. Ja, det er en del av jobben - men det er bare en bitteliten, knøttliten del av den. Beboerne blir som dine venner, du blir glad i dem og det er klart du ønsker å gjøre alt du kan for at de skal ha det best mulig.

Ikke misforstå meg, å jobbe på et sykehjem for demente er ingen dans på roser. Til tider er det blytungt, både psykisk og fysisk. Du kan oppleve å få tålmodigheten satt skikkelig på prøve, du kan til og med oppleve ekstreme ting som verbale trusler, spytting, sparking, kloring... Men helt ærlig så drukner slike episoder i det svære havet av alle gode episoder man opplever. Det er ikke dem, det er sykdommen. Det er viktig å se mennesket bak demensen, og forstå at sykdommen forandrer menneskers atferd og personlighet. Demens er en helt forjævlig sykdom, men jeg er stolt av å jobbe med å gjøre hverdagen bedre for mennesker som har vært så uheldige å bli rammet av den. ♥



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Denne bloggen drives og skrives av ernæringsrådgiveren Stine Helene Lihovd som er 26 år, bor i Sandefjord og har et brennende engasjement for ernæring, helse, mat og trening.

Hun driver også firmaet Kroppens Drivstoff, med mål om å bedre folks fysiske og psykiske helse. Se mer på www.kroppensdrivstoff.no

Trykk her for å legge meg til som venn!

E-post:
kroppensdrivstoff@hotmail.com

Facebook:
facebook.com/kroppensdrivstoff

Instagram:
@kroppensdrivstoff



Twitter:
@krpensdrivstoff



KATEGORIER

ARKIV

SISTE INNLEGG

DESIGN

  • Albiss.blogg.no
  • hits